Om Arne J. Mortensen: Biolog, fotograf og skribent, f. 1958. Bosted Tretten, Gudbrandsdalen.


Jeg har arbeidet med utmarksforvaltning, biologi og formidling siden ungdommen. Som sauegjeter, gårdsarbeider og fjelloppsyn, i offentlig miljøforvaltning som rovviltkonsulent og seinere som rådgiver i statens naturoppsyn, - hele tiden som fotograf, skribent og formidler. Det jeg har på hjertet, deles gjennom artikler, bildeprogrammer, kåserier, utstillinger og bøker. Jeg driver foretaket Biologos. I galleri Blikkfang har jeg samlet mine aktiviteter og det jeg har å tilby av tjenester. Og litt til...

"Hvis noen av mine bilder berøre noen, eller kommuniserer noe, blir jeg glad. Hvis det provoserer noen, blir jeg også fornøyd. For dagens miljøutfordringer er likegyldighet den største trusselen. Hvis et bilde skulle slå på noen kunstneriske strenger, blir jeg ekstra glad".

Bakgrunn og erfaring


Utdanning:

1980    Høgskulen i Sogn og Fjordane. Totalt 3 års studier i ressurs-              forvaltning  og cellebiologi  

1985    Universitetet i Trondheim: Cand. scient, hovedfag i zoologi,                atferdsøkologi


Arbeidsliv:

1977    Gardsarbeid, skogsarbeid, Øyer

1979    Jakt og fiskeoppsyn, Øyer

1988    Fjelloppsynsmann, Lesja fjellstyre, Lesja

1992    Rovviltkonsulent, Fylkesmannen i Oppland

2005    Seniorrådgiver, Statens naturoppsyn, Miljødirektoratet

2020    Feltinspektør, Sysselmannen på Svalbard


Utstillinger:     

2015    Villreinfjell - (sammen med Trond Are Berge),

            Lesja Bygdatun, Lesja

2017    Evige jaktmarker -  Norsk fjellsenter, Lom

2018    Ti tusen år - Pellestova, Hafjell, Øyer

2018    Alpine landskap - Pellestova, Hafjell, Øyer

2022    Dovrebilder - Kongsvoll fjellstue, Oppdal 

2023    Evige jaktmarker - Rudi gard, Sør-Fron



Utsmykninger og innkjøp:

2019    Dombås Hotell

2020    Norsk Villreinsenter, Hjerkinn



Bøker:

2002    Reisen til Denali - reiseskildring, Bokklubben Villmarksliv

2005    Villreinens rike (sammen med Trond Are Berge)

             - Bokklubben villmarksliv

2008     På sporet av de fire store - om spor og tegn og feltbiologi 

             hos store rovdyr- Høyskoleforlaget  





Foredrag, artikler, tekster og bilder

1985-    Levert artikler, tekster og bilder til Vi menn, Norsk jakt,                       Villmarksliv, Jakt og Fiske,

             Fjell og Vidde, diverse bøker

1985 -   Levert bilder og bildeprogrammer til NRK, Norsk fjellsenter

1985 -   Foredragsvirksomhet 

1985 -   Fagrapporter, avisinnlegg, kommentarer 


     

Småplukk, - og en liten historie

Vindu mot verden

Hullkameraet (camera obscura) kunne fange lys og ble konstruert på den tida vikingene herjet på stiklestad., I dag blir verden oversvæmt av bilder, vi har alle vårt kikkehull mot verden

Historie

En del av mitt materiale er på lysbilder, eller slides. Lysbilder konkurrerer ikke med dagens digitale kamera i skarphet og oppløsning. Jeg bruker likevel endel scannede bilder, fordi det er en del av min fotografiske historie.    

Det handler om å skape

Da jeg kom inn i naturfotomiljøet på 80-tallet, var det skarpe bilder og sjeldne situasjoner som gjaldt. Det gjør det fortsatt, men nå er det heldigvis større mangfold, større frihet og færre fordommer. Nå handler naturfoto mer om å skape.

Ikke bare pixler!

Det gode fotografiet handler ikke om teknisk kvalitet. Det er ikke pixlene som fanger betrakteren, men det som ligger bakenfor, - det som gir litt motstand og pirker bort i oss, - eller kanskje røsker i oss?

Jegerhjerte

En trenger ikke gevær mellom hendene for å være jeger. Det viktige er å jakte på noe, - med alle de sanser en besitter. Det handler om å få tak i noen som får hjertet til å slå litt raskere, - en opplevelse å pakke i ryggsekken, et fotografi, noen småørretter, - eller ny kunnskap? 

“The single most important component of a camera is the twelve inches behind it.” – Ansel Adams

En liten historie...

Jeg går ned til vannet, der kveldssola flommer over vannspeilet fra nordvest. En liten bris farer over vannflata og dytter små krusninger foran seg, før vannspeilet igjen ligger flatt. Jeg ser det gjennom søkeren, men det blir ikke noe å fange. Ikke mer enn en avbildning. Det blir ikke noe mer storslagent enn et pust i sivet. Men det er kanskje nok? Søkeren i kameraet sier bare What you see is what you get…. Så er det opp meg å virkelig se.


Den faste plassen venter på meg. Bålplassen er hardtråkket av års bruk. Bålgropa har vokst seg stor av forkullet einer og vier. Jeg samler fersk ved og gjør mitt ritual. Så tar jeg landskapet inn i søkeren på nytt, panorerer langs vannkanten der torvmyra møter vannspeilet. Finnes det noe her som jeg vil fryse ned? Et klikk med pekefingeren, og det er lagret for evig. What you see is what you get….


Så blir jeg sittende, som så ofte før. Lenge etter at kaffen er kald og brødskiva fortært. Det er noe med dette stedet, for hver gang må jeg ha litt ekstra tid her. Alle burde har sitt eget meditasjonssted. Et sted som ber deg dvele litt. Et sted hvor skråsikkerheten må tre til side for undring og refleksjon. Der du kan velge om du vil gå videre i det ytre eller det indre landskapet. Yin og Yang. Motsetninger?,- nei, tvert i mot, de er uløselig knyttet til hverandre. Det ene kan ikke eksistere uten det andre.


Jeg slukker bålet og pakker sekken. Da jeg trasker videre, er det blitt skumt og jeg ser lysene fra bebyggelsen nede i dalen. Lysmåleren i kameraet anbefaler å drøye med fotografering til en annen dag, men jeg tar sjelden det hintet og søker utover myra etter restene av dagslyset. Finnes det et utsnitt der framme som kan bli mer enn en avbildning? Jeg må lære å se…


Lysene i dalen tegner konturene av bebyggelsen. Da jeg var ung, så vi bare lysene i husene og ett og annet gatelys. Nå er det lys i hele dalen og oppover til hyttefeltene i dalsida. Snart er alle hovedveier opplyst og lyshavet øker fra år til år. Lyslenkene langs riksveien blir et symbol på hvordan naturen bokstavelig talt taper terreng, år for år. Men det har den da alltid gjort? Mennesker trenger plass. Slik vi lærte på skolen; aldri i historien har utviklingen gått så raskt som etter den industrielle revolusjonen på 1800-tallet. Og derfra? Aldri så raskt som etter år 1900. Og etter andre verdenskrig? Da eskalerte alt. På 70- og 80-tallet pekte pilene enda brattere og da jeg var ferdig på skolen, så blinket de røde lampene stadig oftere.


I søkeren ser jeg de hvite lysene som snor seg nordover Gudbrandsdalen. De tegner kraftig og tydelig mot den mørke dalbunnen. Bildet blir kontrastfylt, noen områder helt i skyggeland. Men det forteller meg med bildet sitt språk, at den største endringen, det er nok den jeg ikke ser. Det som ligger i skygge. Alle små endringer, som ikke er flombelyst. Endringer som farer forbi, uten at vi tenker over det, eller har mulighet til å påvirke det. Endringer som holdes skjult av krefter som vil ha minst mulig lys på sin virksomhet, de som vil grafse av naturen for egen vinning. Et politisk vedtak her, et lite inngrep der, en liten lovendring der.


Ingen av endringene med annet enn gode intensjoner. Men summen av dem? Naturen betaler prisen for det vi kaller samfunnsutvikling, vekst og utvikling til det bedre for alle. Velferdssamfunnet har blitt et mantra som trumfer alt, uansett hvor rike vi er, eller hvor mye velferd vi har fra før. Det er det enorme forbruket vårt som definerer velferdssamfunnet. Her står jeg på en morenerygg i bjørkebeltet og ser dalbunnen gjennom søkeren på et 4-5 år gammelt, normalt avansert kamera. For bare 20 år siden var et slikt kamera helt utenkelig, noe som ikke var teknologisk mulig. Nå er mitt kamera i ferd med å bli teknologisk utdatert. Jeg får daglige oppfordringer på mobil og pc om at jeg kommer til å bli absolutt akterutseilt, om jeg ikke bytter kamera snart. Og jeg juger, om jeg påstår at jeg ikke kunne tenkt meg et nytt kamera. Vi er alle i samme båt....


Så, hva betyr refleksjonen for min fotografiske virksomhet? Jeg bruker bilder for å fortelle mine historier. Burde jeg da heller forfølge skyggene, de mørke og dystre motivene, det som virkelig røsker i oss? Klimakrise og naturkrise er begreper som alle (heldigvis) nå må forholde seg til, enten en vil eller ei. Det er et faktum at det blir mer og mer ødelagt natur å finne i søkeren, men fotografer velger forskjellig. Noen tenker at bare en formidler flott og mest mulig «uberørt» natur, så vil det øke viljen hos den enkelte til å ta vare på naturen. Andre tenker at en må dokumentere mest mulig av miljøødeleggelser, for å vekke oss. Ser jeg i mitt arkiv, er jeg nok nærmere det første enn det siste. Men jeg tror vi trenger begge deler.


Jeg gjør unna noen motbakker og kommer opp på et høydedrag med god utsikt. Yin og Yang følger meg fortsatt; utsikt og innsikt, følger de hverandre? De gjør nok det, bare vi klarer å se det. What you see is what you get....