Forord

Det breie faret etter reinsflokken bukter seg over viddene. Over flyer, ned i daler og søkk, over hø og nut. Noen steder har den stoppet opp, sporslepa vider seg ut og det er groper i snøen. De er nomader i en hvit ørken. Snart går sporene sammen igjen til en smal sti og bukter seg videre bakover - bakover, bakover. Helt tilbake til historiens borterste blåner. Lenger enn det har levd mennesker i dette landet.

            I et bitte lite stykke, som et sekund av deres tid,  kommer det to spinkle skispor som følger flokken og ligger som to tynne tråder ved siden av den hardtråkkede gata. Våre spor kommer også fra viddene, og de går bakover i våre liv. Men i en helt annen målestokk. Langt der bak, i ungdommens lyse vårnetter for vel tjue år siden, møttes våre spor og fulgte flokkene for første gang. Siden  den gang har vi også tråkket over mange blåner, stoppet her og der, trukket ned i en seterdal iblant for å finne ly, men så - videre, videre, også for oss.

Det er kveld i maifjellet. Vi hiver godt med feitved på varmen og fórer den på skift. Det er tjue års vennskap og samhold som blafrer i flammene mellom oss. Så gjenopplever vi dagen, prater om livet og lytter til rødvingetrosten som har kveldskonsert i bjørkelia bak oss. Alt er så kjent, men likevel sitrende nytt for hver gang. Det er derfor vi gjør dette; strever oss over tregrensa på gjennomslagsføre, trasker i regntunge myrer i oktober eller forfryser ørene i februar. Den samme sitrende følelsen er der, det er naturgleden som gikk oss i blodet i tidlige ungdomsår som bruser på nytt.

Vi er blitt ufattelig rike på disse årene, synes vi selv. Rike, fordi vi begge fikk viktige år i skog og fjell som ga oss en plattform og et trygt ståsted i en urolig verden, og fordi vi begge gjennom årene har oppdaget gleden ved å formidle våre opplevelser og erfaringer til andre. Alle opplevelsene, minnene og bildene fra disse årene har en spesiell plass i våre hjerter og ligger som bittesmå merkesteiner i våre liv. Det er et lite knippe av disse vi ønsker å dele med andre.

Det er først de siste årene at vi har sett konturene av hva slags bok dette kunne bli. Det måtte bli en bok om våre opplevelser i reinens rike, om fascinasjon, rekreasjon, naturglede og vennskap. Det ble ikke en fagbok om villreinens biologi, og heller ikke boka om alle villreinstammene i Norge. Men det har vært et mål for oss å kombinere opplevelsene – fortellingen – med kunnskap om reinen og reinens samspill med fjellnaturen. Vi gjør dette ut fra hvert vårt perspektiv og det har derfor blitt ei ei bok med to stemmer, men med et felles billedspråk. 

Vi har tro på at formidling av opplevelse og kunnskap kan være et bidrag til at farene etter reinflokkene kan fortsette inn i framtidas fjellheim. Denne boka er til våre barn, som skal følge flokkene videre. 

Arne J. Mortensen og Trond Are Berge