It’s dangerous out there...

      Sju hundre kilometer med grusvei ligger foran oss. Dempster Higway. Fra Klondike River Logde i Yukon til Inuvik i North West Territories. Inger og jeg har tre dagsreiser bak oss og et halvår foran oss.

      Vi stopper ved Klondike River Lodge for å få mat og bensin. Stedet består av en bensinstasjon, kafé og en samling mer og mindre utrangerte biler og campingvogner, trolig kjøretøy som har fått sine banesår på Dempster, eller kjøretøy som klokelig er etterlatt før de kom på Dempster Higway. Stedet bærer sterkt preg av å være et veikryss i ødemarka, slik vi har sett mange av allerede, langs Alaska Highway. Vi blir enige om å bevilge oss et måltid og prøver kafeén, som de eneste gjestene.

      Menyen står i stil med både eksteriøret og interiøret, den er enkel og ..- amerikansk. Vi vil spise noe som passer til stedet, og valget er gitt: Det blir hamburger og cola. Servitrisen er blid og hyggelig, pratsom, - og påtatt høflig. Etter å ha servert drikke, forteller hun litt av sin historie, hvorfor hun er her, og hva hun fordriver tida med når hun ikke arbeider. Jeg spør som naturlig er om natur og dyreliv og om hva som kunne være verd å se i distriktet her. Hun svarer ikke så mye på det, men da jeg begynner å spørre om turmulighetene i området, synes hun tydeligvis at det er på tide å gi turisten et klart svar:

      -I woulden’t go into the wilderness sir. I wouldn’t do that.

      - The wildlife is dangerous, sir.

       Her sitter vi på en lokal kafé i Canadas ødemark, midt i selve smørøyet av Yukon, - og dama råder oss til ikke å gå ut!

      Da hun litt seinere kommer med hamburgeren, har hun mer på lager:

      - Two days ago there was a black bear hanging around here, and somtimes we can observe moose in the trees. It,s dangerous, I wouldn’t go out there, sir.

      Jeg forsøker å svare diplomatisk, men det synes ikke å endre hennes oppfatning.

      Så da hun kommer med regningen, skifter vi tema og prater isteden om turistene, prisene og været. Jeg ønsker ikke flere råd som vi garantert ikke kommer til å følge. Vi har faktisk tenkt oss ut i skogene, opp i fjellene og padle elvene og sjøene, - kort sagt; VI HAR TENKT Å OPPLEVE DETTE EVENTYRLANDET. En urban servitrise på Klondyke River Lodge skal ikke få oss fra det.

      Det ukjente, drømmen og reisa ligger foran oss. Vi vet ikke hva turen vil bringe eller hvor den vil ende. Vi vet bare at nå er det opp til oss å gi reisa et innhold, gjenskape våre drømmer og våge det ukjente.

      Foran oss ligger seks måneder og tjue tusen kilometer med bil, buss, fly, kano og til fots.